Meld deg på Miguel Delaney’s Reading the Game-nyhetsbrev som sendes rett til innboksen din gratis.
I en urovekkende vending av hendelser som både ble fryktet og forventet, fant ledende figurer i fotballverdenen seg i å håndtere en sjokkerende kunngjøring. 13. mars 2020 vil bli brent inn i minnet til mange, ettersom det markerte øyeblikket der Mikel Arteta ble den første fremtredende personen i engelsk fotball som testet positivt for Covid-19. Fra det øyeblikket ble sportens landskap ugjenkallelig endret.
Når de ser tilbake på de turbulente dagene, husker klubbledere ofte den knusende usikkerheten og det hektiske tempoet hvor beslutninger måtte tas. Den første nedstengningen av fotball, som ironisk nok markerer sitt femte jubileum denne uken, var mer enn bare desorienterende; det var som om selve virkeligheten hadde blitt satt på pause. Dette var spesielt gripende, ettersom konsekvensene av det øyeblikket ekko gjennom alle nivåer av sporten og fortsetter å forme nåtiden.
Artetas diagnose var et avgjørende øyeblikk. Etter Arsenals Europa League-exit mot Olympiakos ble det tydelig at den baskiske manageren viste symptomer som samsvarte med viruset. Problemet ble forverret av den manglende umiddelbare testing, noe som fikk Arsenal til å navigere gjennom en rekke mulige komplikasjoner. Premier League måtte raskt varsles om at Arsenal ikke ville reise til Manchester City den kommende helgen, på grunn av potensiell eksponering av hele fotballstaben.
Denne avlysningen utløste en kjedereaksjon som bølget gjennom fotballmiljøet. Bare uken før hadde Portsmouth vært vert for Arsenal i FA-cupen, noe som skapte bekymring for Accrington Stanley før deres egen kamp på Fratton Park. En uimotståelig følelse feide gjennom fotballpyramiden: mange klubber vurderte å nekte å spille. I tillegg tilførte den pågående kontroversen rundt Cheltenham-festivalen, som hadde gått etter planen fra 10.-13. mars mens viruset spredte seg, til atmosfæren av bekymring. Avsløringen av Callum Hudson-Odois positive test i Chelsea etterlot til slutt engelsk fotball med ingen annen mulighet enn å utsette alle konkurranser.
“Alt beveget seg veldig raskt, men min sterkeste minne er av ro,” husket Rick Parry, EFL-formann. “Vi måtte ta raske avgjørelser og sørge for at de var effektive.”
Da Covid-19-pandemien tok tak, er det særlig bemerkelsesverdig at de første beslutningene som ble tatt av fotballens styrende organer, gikk imot den britiske regjeringens retningslinjer. På torsdagen før Olympiakos-kampen var den konservative regjeringen fortsatt opptatt av kontinuitet, i troen på at det var nok økonomisk styrke i spillet til å hjelpe lavere ligaer—et argument altfor kjent i fotballdiskusjoner. Men denne holdningen endret seg dramatisk etter et avgjørende Cobra-møte med ledende regjeringsmedlemmer, der det ble kommunisert at situasjonen rundt stadionoppmøte kanskje hadde blitt alvorlig “misforstått.” Øyeblikket den nyheten brøt, antydet at fotball snart ville være vitne til et drastisk skift i regjeringens politikk.
Konsekvensene av den Arsenal-kampen kan ha virket trivielle sammenlignet med det økende dødstallet, men de resonerte dypt innenfor bredere samfunnsendringer.
Hva som nå klinger langt mer gripende i fotballens rike er den varige effekten av Covid-19-nedstengningen. Gitt de sjokkerende omstendighetene er det knapt overraskende. Bare en dag etter at WHO rådet Uefa til ikke å merke situasjonen som en pandemi, snudde de kurs, og det skjedde samtidig som fans strømmet inn på Anfield for Liverpools Champions League-oppgjør mot Atletico Madrid.
Fotball, mye på samme måte som resten av samfunnet, beveget seg raskt fra å observere en truende global krise til å være vitne til den utfolde seg i sanntid innenfor sine egne samfunn. En leder fra en italiensk klubb ble overrasket da han oppdaget at hans Premier League-kollega fortsatt pendlet med offentlig transport. Dette skjedde kort tid etter at Atalanta hadde vært vert for Valencia i en Champions League-kamp som Borgomos ordfører beskrev som en “biologisk bombe”—en beskrivelse som snart materialiserte seg da byen ble Europas episenter. England ville få sin egen bit av katastrofen i form av den Liverpool-Atleti-kampen, hvor Diego Costa utløste en liten skandale ved å late som han hostet foran reportere.
Costas handlinger trakk skarp kritikk, for alle opererte på en knivsegg. Under overflaten av offentlig sikkerhetsbekymringer lå diskusjoner i fotballens øverste sjikt om en “eksistensiell trussel” mot spillet. Selve essensen av det som fikk fotballen til å blomstre—å spille kamper—var blitt satt i fare.
Den 17. mars innkalte Uefa til et krisemøte hvor de til slutt besluttet unilateralt å suspendere kamper. Imidlertid hadde de fleste innenlandske ligaer allerede begynt å ta grep. Konsensus var å ta en pause, med håp om å gjenoppta kampene for å fullføre pågående sesonger og opprettholde kringkastingskontrakter. Men med den pågående krisen som eskalerte, ble det snart tydelig at en midlertidig pause ikke ville være tilstrekkelig.
Dette innledet en beundringsverdig periode preget av kollektiv handling og solidaritet. FIFA satte planene om å utvide klubbenes verdensmesterskap på pause for å tillate justering i kalenderen, mens Uefa utsatte både menns og kvinners europamesterskap i ett år, og ga klubbkonkurranser noe pusterom. Uefa-president Alexander Ceferin fikk ros for sine beslutsomme lederskap ved å bruke reserver for å bistå nasjonale foreninger—en bragd som ville kreve enda mer mot i de kommende månedene.
Etter hvert som presset for å iscenesette kamper tok til, brainstormet klubbledere en mengde strategier, inkludert isolerte treningsleirer i Midlands, mens ideen om “Project Restart” begynte å krystallisere seg. Klubbansatte fant seg plutselig fokusert på å holde spillerne i form, noe som førte til det surrealistiske synet av internasjonale stjerner som trente i lokale parker. Studier ble bestilt fra selskaper som StatSports for å analysere vitale statistikker, som lengden på nærkontaktsinteraksjoner mellom spillerne under kamper—med en presis varighet på tre sekunder som terskelen for risiko.
“Det vi observerte var en bemerkelsesverdig følelse av enhet, med klubber som samlet seg,” bemerket Parry. Den samhold var spesielt merkbar blant lavere-divisjonsklubber, selv om den ble betydelig svakere på elitenivå.
Etter hvert som ordningene for å gradvis gjenintrodusere tilskuere til stadionene begynte, foreshadowed kontroversene rundt velstående klubber som dra nytte av statlige permitteringsordninger den splittelsen som snart ville oppsluke sporten. Da den detaljerte planleggingen for “Restart” begynte, sammenlignet Manchester Uniteds daværende administrerende nestleder Ed Woodward situasjonen med amerikanske sporter mens han snakket med klubbens medeier Joel Glazer. Sammenlignet med NFLs effektive, todelte møter kun fokusert på logistikk og kringkasting, fant Premier League seg innblandet i svimlende 20 timer med forhandlinger hver uke, viklet inn i individuelle agendaer.
Liverpool var fokusert på å sikre sin første tittel på tre tiår, mens de seks nederste klubbene—ledet av stemmer som Aston Villas Christian Purslow, West Hams Karren Brady og Brightons Paul Barber—var heftig imot å potensielt møte nedrykk under endrede omstendigheter.
Premier League fant seg i et merkelig dilemma: så mye verdi var knyttet til å forbli i toppdivisjonen at kamper var i fare for å bli stående uspilt. Begrepet “null og void” ble en kjent refreng i løpet av den perioden. Denne kontroversen flettet seg sammen med økende motstand mot Saudi-Arabias forsøk på å kjøpe Newcastle United, en saga som strakte seg langt utover Covid-begrensningene.
Til slutt fant fotball en vei fremover. Tyskland ledet an og skrev historie, noe som inspirerte et minneverdig stikkord fra den gangen Tottenham-manager Jose Mourinho under et Premier League-møte fylt med bekymrede trenere: ‘Hvis du ikke vil spille, bli hjemme og se Bundesligaen!’ Premier League speilet til slutt denne bevegelsen, og arrangerte kamper som fansen ikke kunne delta på—men kunne se, takket være allestedsnærværende kringkasting.
I mellomtiden nådde Champions League sin konklusjon med en nyskapende komprimert turnering i Lisboa. Disse uforutsigbare utviklingene fikk mange ledende personer til å reflektere over den nåværende virkeligheten…
– Ressurs: «https://www.independent.co.uk/sport/football/covid-lockdown-premier-league-football-b2713797.html»
